Hundre bilder, hundre tekster. Slik starter forordet til Kunsten å lese bilder. Totalt 100 bilder presenteres over drøye 400 sider, og hvert bilde har fått sin egen følgetekst. Tema i bildene spenner fra madonna med barn fra 13/14oo-tallet via familieportrett og til utsnitt fra IKEA-katalogen og moderne ID-fotografier. Her får du bilde av sigøynerpiken og skytsengelen som har hengt på veggen i mange norske hjem, platecover til album fra Beatles og Clash, men også mektige bilder av Rembrandt og Rubens og Robert Capas foto fra D-day 1944.
Teknikkene varierer fra egg på poppel via tresnitt og olje på lerret, til fargelitografi, siluettklipp og fotografi. På den måten samenfatter bildene den visuelle kulturens historie gjennom nesten 800 år. Her får vi historien om hvordan malere brukte camera obscura til å reflektere lyset i objektenes overflate og fange inn tekstur i bakgrunn, mennesker og gjenstander. Vi får også presentert bilde av verdens første fotografi, som pussig nok viser seg å ikke være akkurat det. Men også et bilde fra et fotoalbum med følgeskriften «Paa Urdland i paasken 1938». For det fine med denne boken er at den ikke bare fokuserer på tema og teknikker. Her får vi også med historien om hvordan bildene ble til, kunstnerne og ikke minst handlingen og menneskene vi ser på bildene. Likevel sitter vi noen ganger igjen med undring – ikke alle bilder har en entydig historie.
Albrecht Dürer: Neshorn, 1515. Historien er at neshornet ble gitt som gave til kong Emanuel av Portugal i år 1513 – «Et slikt levende dyr som de kaller Rhinocerus». Bildet, et tresnitt, kan altså tolkes som et tidlig nyhetsbilde, der neshornet er avbildet på bakgrunn av en skissetegning og to brev med informasjon. Kunstneren har altså ikke sett et levende neshorn, men dette blidet bestemte europeernes forestilling av et neshorn i flere århundrer framover.
Galileo Galilei: Seks månefaser, 1609: Bildet med de seks månefasene ligger i astronomens håndskrevne notater til boken Sidereus nuncios. Gjennom sitt egenbygde teloskop som kunne forstørre inntil 20 ganger studerte Galilei månen, og oppdaget at den slett ikke var en perfekt kule, slik Aristoteles og kirkelige autoriteter hevdet. Tvert imot oppdaget Galilei at månen var ru og ujevn, full av forhøyninger og hulrom og gjenga dette.
Adolf Hohenstein: Tosca, 1899. Bakgrunnsfargen er blodrød og bildet viser en dramatisk scene fra den berømte operaen. Sangerinnen Tosca har nettopp drept den forhatte politisjefen og plasserer et krusifiks på hans bryst. Denne tre meter høye plakaten er et fargelitografi. En teknikk som førte til en visuell revolusjon innen reklame og markedsføring de siste tiårene fram mot 1900, ifølge forfatterne.
Edward Munch kyss IV, 1902. Et tema som går igjen i flere av Munchs bilder, her i tresnitt. Hva skal egentlig den svarte formen midt i bildet forestille, og hva er egentlig forgrunn og bakgrunn i dette bildet? Er lyst og angst forenet i ett bilde, ett kyss? Slike diskusjoner finner vi flere av i boken, og det åpner for egne tolkinger av bildene.
Frank Wolff, Reid Miles: Platecover for Blue Note, 1957. I studio var det Wolff som med sitt Rollefleix kamera dokumenterte musikere og opptak, mens Reid Miles var grafikeren som valgte utsnittet fra foto, farget det blått og la til tekst på coveret.
Bildet av undergunnen i London dukker også opp, men er det egentlig et bilde? Javisst, svarer forfatterne, på flere måter. Det gir en fremstilling av ett eller flere objekter basert på visuell likhet og likner et avansert modernistisk bilde. Dette er bare et lite knippe av alle historien vi får fortalt i denne fabelaktige boken. Forlaget garanterer at etter å ha lest Kunsten å lese bilder vil det neste besøket på galleri eller museum gi noen nye opplevelser, og jeg tror de har rett.
Avslutningsvis sier jeg takk til Grethe Melby som gjorde meg oppmerksom på denne bokperlen.